Skrevet av: Gøril Nilsen, SAAL-student ved Samisk høgskole

Jeg tenker ofte på oldefaren min. 

Jeg forestiller meg hvordan han satt i et klasserom som en liten gutt, uten å kunne norsk.
Hvordan han skulle gjøre seg forstått i en verden der ingen ville høre språket hans. Hva om han var redd? Hva om han hadde vondt, eller trengte hjelp? Han lærte norsk på den brutale måten. På skolen, der hans eget språk ikke fikk plass.
 

Etter ham ble samisk et språk de voksne snakket i familien. Barna trengte ikke å lære det. De ville nok beskytte oss mot det de selv hadde opplevd. Slik forsvant språket gradvis fra familien vår.

I mange år har jeg ønsket å ta et større grep for å få språket tilbake. Jeg visste at det ikke var nok for meg å lære ord og grammatikk fra en bok. Jeg ville være et sted der språket lever, der jeg kunne høre det rundt meg, bruke det i hverdagen og bli kjent med alt som følger med.
 

Derfor flyttet jeg til Guovdageaidnu for å studere ved Sámi allaskuvla.

Jeg kjenner ofte på urettferdighet. At jeg må bruke voksenlivet mitt på å lære noe jeg skulle ha fått med meg hjemmefra. At konsekvensene av fornorskningen fortsatt lever i oss, flere generasjoner senere.

Valget om å flytte til Kautokeino har ført med seg mange samtaler. Noen fine, andre vanskelige. Med familie, venner og bekjente. Man må på et vis forklare og legitimere sin egen tilhørighet på nytt.

Jeg klandrer ikke dem som spør. Hvorfor lærer du deg ikke heller et språk flere snakker? Hvorfor bruke så mye tid på et språk som er så lite?

Men hvordan forklarer man noen at et språk umulig kan være lite?

Alle de samiske språkene er store. De bærer med seg generasjoners kunnskap, historier, tradisjoner og måter å forstå verden på. Så mye mer enn de fleste kanskje er klar over.

Jeg skulle ønske at vi alle hadde lært mer om samisk historie og fornorskningens konsekvenser i den norske skolen. Da hadde jeg kanskje sluppet å forklare hvorfor.
 

Å ta tilbake et språk handler om så mye mer enn å lære ord og grammatikk.

Det handler om kunnskapen som ligger i språket. Om ord vi ikke har på norsk, fordi vi ikke alltid har de samme måtene å forstå naturen og verden rundt oss på.

For meg handler det om å finne tilbake til joiken fra et område der den nesten har forsvunnet. Om å nærme meg naturen på nytt, slik jeg gjorde som barn da jeg sanket materialer på fjellet og i fjæra. Nå sanker jeg materialer, som jeg bruker i musikken min, og aldri har musikken jeg skaper føltes så sann.

Det handler om duodji. Om å plukke glimmerstein til kråkesølvbeltet jeg lærer å sy med hjelp fra min venninne. Det handler om å tørre å feile, og om å våge å være nybegynner som voksen.

Det handler om å få samiske venner som jeg kjenner meg igjen i. Mennesker jeg kan væresammen med uten alltid å måtte forklare meg.

Det er verdt å ta kampen som følger med å ta tilbake et språk. For noen av oss handler den om vanskelige samtaler med familie og venner, men kanskje aller mest om kampen vi må ta med oss selv.

For til tross for alt dette, har jeg aldri kjent sterkere på følelsen av å være akkurat der jeg skal være, enn jeg gjør nå.

Selv om jeg kjenner på urettferdigheten over det vi har mistet, tenker jeg at dersom jeg kunne velge hvilken tid jeg skulle leve i, ville jeg valgt akkurat denne. For akkurat nå har vi muligheter generasjonene før oss bare kunne drømme om.

Vi har en samisk høgskole der vi kan lære språket vårt. Vi har mennesker som heier på oss når vi prøver. Vi lever i en tid der samiske språk, samisk kunst og kultur får ta plass, også ute i verden.

Det betyr ikke at alle har de samme mulighetene, eller at konsekvensene av fornorskningen er borte. Men vi har muligheter generasjonene før oss ikke hadde.

Jeg tenker ofte på oldefaren min.

Tenk om han kunne sett meg nå.